Friheten å holde kjeft

Det ble forferdelig mye oppstyr rundt en ganske beskjeden sak der en sint tyrker prøvde å skaffe en ambulanse til Døndu Tulum. Man kan godt diskutere hvem som gjorde "sin del" for å forverre saken, men noe annet av stor betydning skjedde samtidig og ble fort utestengt fra medienes søkelys - nemlig "tsunamibølgen" av kommentarene som folk skrev på nettavisen.no.
Jeg leser nettavisen ganske ofte, og det som virket sjokkerende var først og fremst antallet kommentarer, samt reaksjonen til det folket skrev. Kommentarfunksjonen var blokkert, fjernet, tilbake igjen - og det skjedde mangfoldige ganger. Drittaviser som VG har selvfølgelig ingen slik funskjon for... hva skal en si, "diskusjonsveridge saker?". Sakens kjerne var ytringsfriheten som per paragraf 100 er "begrenset" i Norge, m.a.o. den er ikke er ikke fri.
En kort oppsummering:
1) Fleste kommentarer var kritiske til innvandring og innvandrere.
2) Forventet Nettavisen sympati og "toleranse"? De fikk i mine øyne en klar beskjed at folket har fått nok av "flerkultur".
3) Det finnes ingen ytringsfrihet i Norge, og "folk flest" er utrolig nok hvis ikke rasister - så i minstefall svært kritiske til innvandring.

Jeg kjenner ikke til en eneste nordmann som ikke er en "rasist". Alle er det mer eller mindre, og hos alle kan man lett kjenne igjen frustrasjon og en defensiv reaksjon til multikulturell kaos. Ingen som synger tyske låter fra 2VK, ingen som har hakekorsflagg hengende på veggen hjemme, og ingen som ønsker andre folkeslag noe vondt. De er bare lei. Lei, og bekymret for landet sitt for sykdommens symptomer kan ikke skjules bak medienes propaganda eller viskes vekk med sensur. Det som "folk flest" trodde kanskje 10, 20 år tilbake i tid bestod ikke tidens prøve, og folket begynner å stole på egne øyne mer enn på det mediene prøver å hamre inn i hodene deres.
Det kaller man framgang.

Moderne helt - Mordechai Vanunu

I våre dager settes prisen oftest på tomme ord og fantasifulle løfter, som i tilfellet med Barack Hussien Obama. Det finnes, tross alle odds, mennesker som vikelig definerer begrepet at ord er sterkere enn vold eller makt.
Slik er saken med Mordechai Vanunu som satt sitt eget liv og sikkerhet på spill ved å avsløre en betydelig mengde informasjon om Israels atomvåpen.
Hvorfor kunne det være så viktig, hvis man tar i betraktning at ved flere tilfeller var det lagt til grunn betydelige bevis eller antydninger om Israels atomvåpen? Fordi denne gangen var det "from the horse`s mouth", og denne gangen svidde det virkelig.
En oversiktelig bilde om Israels forhold til USA, sine naboer, og resten av verden kan bare dannes hvis man vet hva som står på spill. Staten Israel er ikke bare svært avhengig av diverse utelnadsk støtte - om den måtte være finansiell, politisk eller militær - men den må ha den riktige støtten og den fulle annerkjennelsen for å eksistere. Hvis man spiller poker, er det ikke nok med å kunne bløffe, men å faktisk ha de riktige kortene hvis man skal bevise sitt.
Ved å skaffe seg atomvåpen, og muligheten til å levere de hvor som helst på jordkloden skaffet Israel seg den eneste solide garantien for å kunne eksistere. Hvis tidligere det var snakk om total avhengighet av USA som militær og finansiell støttespiller, så har Israel snudd bordet med å feste til seg en slags "bombevest" - hvis noen går i full og total krig mot staten risikerer hele verden en atomkrig for hvis man har midlene til slik krigføring i stedenfor mer lokale, kortdistanse-våpen, så setter man alle pengene på bordet så å si. Dermed ble Israel fra en viktig lokal støttespiller til USA under den kalde krigen til en stor fare for hele Midtøsten, og resten av verden.
Fra den dagen staten Israel fikk slik kapasitet, ble det så å si uoffisiellt deklarert at all land den er i besittelse av, er Israels for evig og alltid. Nå er det de som bestemmer, for ingen land vil våge å risikere sin egen sikkerhet for vesle Gazastripen eller Gollan-høydene. Det betyr samtidig at alle diplomatiske forhandlinger er bare en stor farse, og at Palestinernes kamp er fullstendig fortapt med mindre noen stormakter setter sin egen eksistens på spill.
Men selv hvis slike fakta kan bare delvis annerkjennes, så kan man stille mange spørsmål til kontinuerlig terroriserng av Iran og andre land som er "potensielt farlige" og "kan" skaffe seg diverse våpen - men vi har en 40 kilometer bred stripe i Midtøsten som er allrede idag i besittelse av interkontinentale raketter med atomstridshoder.

Slike som Mordechai burde fått Fredsprisen, og all æren for å ha gjort det de kunne for freden.